I begynnelsen av juli gikk turen til Bjørntjernet på Varaldskogen, ett av mange ørretvann på Finnskogen som innbyr til fluefiske. Tjernet, som ligger tre kilometer nord for Varaldsjøen, er tilrettelagt for fiske der kun fluesnøret skal utgjøre kastevekten. Kongsvinger Jeger- og Fiskerforening har anlagt plasser på myra rundt vannet, slik at det lar seg gjøre å snike seg helt ut på myrkanten, med god plass til baksvingen. Og er du heldig kan du lure en og annen kilosørret.

Denne ekstremt varme kvelden var det knapt et vak å se på vannflaten. En million knott gjorde det umulig både å puste og se. Knottskyen foran ansiktet gjorde det nødvendig å tre et finmasket nett over hodet, noe jeg ikke hadde i sekken. Da kom jeg til å tenke på barnevogna jeg hadde bak i bilen. Myggnettet til guttungen, som var stort nok til å dekke hele overkroppen min, ble tredd ned i fiskejakka, og knotten var satt ut av spill. Sku’kke vært idiot jeg, vet du…
   Svetten sved i øynene der jeg satt og ventet på at fisken skulle gå opp og ta de sorte maurimitasjonene jeg hadde bundet spesielt for denne turen. Men ørreten ville ikke ha maur. Den ville heller ikke ha mygg eller døgnfluer. Vinteren i forveien hadde jeg bundet opp noen selvkomponerte vårfluepupper med vinge av bleket elghår. Kanskje puppen kunne vise seg effektiv ved klekking på en varm sommerkveld som denne. En vårfluepuppe fiskes i eller rett under overflatefilmen. Den er ment å imitere et voksent insekt som kjemper for å komme seg ut av puppehuden. Elghårene er bundet slik at de står skrått oppover, og jeg håpet at denne puppen kunne friste ørreten under disse forholdene.
    Med et forsiktig kast i knestående fikk jeg elghårspuppen til å lande ”mykt” mellom noen kronblader. Elghårene stakk fint opp fra vannflaten. Puppen var lett å se. På denne tiden av året blir det jo aldri helt mørkt. Tålmodigheten blir uansett satt på prøve under denne typen fiske. Ingen store bevegelser, ingen rykking i snøret. Det er bare la fristelsen ligge der ute - og å vente.