Bekken var lagt i kulvert, under asfalten gjennom et sentrumsområde. Bekken hadde stor vannføring i vårløsninga, og etter en stund begynte asfalten å slå sprekker over kulverten som vannmassene dundret igjennom. Kulverten gikk også delvis i oppløsning. Da vårløsningen roet seg, og bekkevannet igjen rant rolig under bakken, hadde store hull åpenbart seg på asfaltflaten. Ingen trodde vel at det var mulig å få fisk der, før Sturla Fransbraaten, en viden kjent og alltid overoptimistisk fisker, forsøkte seg med stanga. Sturla fikk fisk over alt han, hette det. Han hadde fått ørret i tjern med pH på 4, gjedde på meitemark i utsiget fra gjødselhaugene til bonde Flakstadkroken, mort i saltvann, ti lauver på ett og samme kast på et oppheng med ti tørrfluer i Glomma nedstrøms Bingsfossen. Og han fornektet seg ikke denne gang heller. Rett utenfor Rimi-butikken, med måpende handlende gående forbi, slapp han åtet nedi vannet og fisket opp en abbor på halvkiloen.
            – Det er jo ingen vits i å handle fisk over disk når en kan fange dem rett utenfor butikkdøra, mente han.
            Fransbraaten fikk etter hvert besøk av flere som sto ved hvert sitt hull og ”pilket” midt i sentrum. Ei kjerring trædde så sitt åreforkalkede venstrebein ned i et hull og brakk lårhalsen, og teknisk etat fikk beskjed om å tette igjen hullene. Så ble gjort, og fiskeeventyret var over for denne gang.