Når du står der og kaster i en sidevind som gjør at du nærmest må pælme snøret 90 grader venstre for at flua skal lande rett fram, lurer du kanskje et sekund på hva det er du holder på med. Fortommen slår krøll på seg og flua lander med et plask i vannet. Men så er det også de kastene som sitter sånn noen lunde. Når vinden slakker litt av akkurat i bakslengen, og snøret får akkurat den speeden framover som du forventer, og håper på. Og da er det i tillegg ekstra inspirerende at det står fisk der, og at den faktisk går opp og tar etter flua.
            I denne sammenheng synes jeg ikke størrelsen er av vesentlig betydning. Ok, det er ålreit at fisken ikke er en 150 grams sprett av en ørret som du knapt kjenner sitter på flua, og det er flott å kjenne et utras som rent fysisk forteller at fisken er interessert i å by opp til kamp. Men den største tilfredsheten oppnår jeg ved at jeg i det hele tatt klarer å få fisk også når det blåser ”nordavind fra alle kanter”.
            Gleden var stor da jeg kom fram til min planlagte teltplass, og (til min lille overraskelse midt i sommerferie-juli) fant ut at den var ledig. Helt inntil en liten foss i Fjelldokka i Gausdal Vestfjell ligger en idyll av ei grasslette, og jeg har teltet akkurat her flere somrer. Derfor var spenningen stor da jeg parkerte bilen ved trebrua og spaserte de få meterne for å finne ut om en annen ”gjøk” hadde tatt plassen. Men reiret var tomt, og det var bare å hoppe oppi. Yr.no hadde meldt om bris, men dette var snarere mild storm. Den nyinnkjøpte bremhatten ble tidvis løftet av hodeskallen, og jeg slang fra meg noen bannord i det fluestanga ble rigget. Så gikk det hele over til forventning da jeg så noen smukke vak i enden av strømningene under fossen. Her sto det faktisk fisk og ventet.
Jeg hadde klart det kunststykket å glemme flueboksen med de sorte fluene med noe rødt på, som jeg hadde tenkt å bruke på denne turen. I stedet prøvde jeg en vårflue med brun vinge og mørkebrunt hackle. Jeg kastet litt over vaket, og fisken gikk etter. Plasket sto høyt til værs. Men den satt ikke. Flere kast, og fisken gikk opp og tok etter flua, men uten at den ble kroket.
            I dette vassdraget var fisken for ti år siden ganske så pen. Det var mulig å få kilosfisk i elva. Men i årene som fulgte gikk snittstørrelsen ned, og for to-tre år siden lå tørrfluefiske-fangsten i gjennomsnitt på 350 gram. Dette etter noen sesonger med svært begrenset vannføring etter tidlig snøsmelting og påfølgende varmeperioder. Jeg var faktisk inne på å skrinlegge hele vassdraget som feriemål, men de flotte omgivelsene – og ikke minst mulighetene for flotte turer i fjellene rundt - leder meg tilbake hit nesten hvert eneste år. Og i år har ørreten vokst seg til rundt halvkiloen, etter en gunstig sesong værmessig så langt. En treg vår og fortsatt god vannføring tror jeg ørretstammen har hatt veldig godt av. Faktisk lå det fortsatt snø i fjellsiden opp i Vågskardfjellet. Det har jeg ikke sett før.
Jeg tok en liten pust i bakken før jeg satte på en selvbundet vårflueimitasjon med gullkropp, brun vinge og brunt hackle. Vinden hogg tak i nakken da jeg forsøkte å sende flua oppstrøms, men den landet et helt annet sted. Det påfølgende kastet var mer vellykket, og der gikk det på en pen ørret på rundt halvkiloen. Ørreten i denne elva er faktisk veldig pen, med flotte farger og detaljert mønsterprakt. Fisken ble skånsomt behandlet og fotografert før den igjen fikk svømme ut i vannmassene. Begeistret måtte jeg - til tross for at det ikke var en kjeft i nærheten - bare utbasunere at dette var en pen størrelse til vassdraget å være. Ørreten hadde flere kamerater der ute i brekket, og jeg fikk tre til på 500-600 gram før det var tid for å trekke inn i teltet. Det er mye som tyder på at ørretbestanden i Fjelldokka og dette vassdraget generelt er på vei opp.
              Mange vil vel kanskje stille seg hoderystende til at noen bruker sommerferiedager på å reise opp til ”ingenmannsland” for å prøve å lure fisk som en ikke en gang skal spise, men for meg står også denne turen fram som et høyst fornuftig tidsfordriv, og ikke minst et herlig sommerminne fra en av vårt lands flotte naturperler.