Fluefiskeprat
27. mai 2005:
Tekst: John Arne
Paulsen
Sola skinte gjennom den gule
teltduken. Datoen var 28. juli, det var sommer og nå skulle
jotunheims-ørreten til pers!
Med
håret til alle kanter og mysende øyne trædde jeg meg
ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen
lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste
tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og
frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt
i bånn av sekken, langt under shortsen og singleten lå
fleece-genseren og langbuksa. Midt på sommeren, med sola
stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp
kaffe!
En
stund senere rigget jeg ustyret. Det vaket ute på vannet, og
mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på
meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk
rant inn i sjøen fra venstre. På huk speidet jeg utover.
Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den
på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en
stund, og den dro ut snøret brukbart. Med forskremte øyne
havnet ørreten i håven før jeg målte den til
førti centimeter. Goooood matfisk!
Jeg
kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk
den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket
mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke
bremsen på snella. Jeg tauet fisken inn noen meter til da det
røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre.
Etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben.
Sena føk ut så bremsen gikk varm. Etter en stund fikk jeg
fisken i håven, og til min store forskrekkelse var det snakk om
to! Den ene hadde slukt den andre på vei inn til meg. En 150
grams ørret hadde brukt en halvannen kilos skinnende
ørret som ”sovepose”.
Da var det synd at jeg ikke hadde med kamera, for
dette er det vel ingen som tror på?
|