Fluefiskeprat
22. juni 2005:
Det var en gang en prest som var
ivrig ørretfisker. Som regel brukte han klokkeren, han Peder Ole, til å hjelpe
seg med kleppen.
Som
regel hadde Peder Ole svært lite å gjøre. Han
måtte være den minst brukte klepperen på denne kanten
av landet. Men en kveld fikk presten på en kjempeørret som
nappet så hardt at han fikk krøll på ullsokka. Han
hojet og peste og var hele tiden på nippet til å si ord han
aldri hadde sagt siden han ble religiøs på
konfirmasjonsleir. Presten kjempet med fisken i over halvannen time.
Svetten piplet og ryggen knirket. Men akkurat før Peder Ole
skulle hugge kleppen i ørreten, fikk den slitt seg løs og
forsvant ut i elva igjen. Presten ble pionrød i ansiktet, satte
seg ned på en stubbe og sa:
- Du får si det du, Peder Ole.
- Søren smelle, sa klokkeren forsiktig.
- Men Peder Ole da, sa presten bebreidende. -Dette var en fisk på
bortimot ti kilo!
- Dævelen han så inderlig steike og fortære. Twii,
twii! Ja, dæven
han steike i det gloheite hælvete,
førr den
svartsvidde allmæktige satan, sa'n
Peder Ole.
|