Conrad Migerbekken reiste ikke ut før nærmere midnatt. Datoen viste 3. juli, været var varmt og fuktig. Turen gikk til et avsides tjern i Nes på Romerike, der han visste det sto flott ørret utenfor myrkanten. Iført midjevader og en tynn fluefiskevest utenpå t-skjorta trasket han gjennom skogen. Tuben med den firedelte stanga slo mot ryggen idet han andpusten forserte kollen ned mot tjernet. Vel nede ved bredden monterte han Vangen-stanga, satte på snella, dro ut sena og strakk ut fortommen. Hva skulle han sette på? Han speidet ut over vannflata i håp om et himla liv med vakende fisk. Det skjedde ikke.
            Etter noen minutter på huk hadde han merket seg et par tunge vak inne i ei bukt til venstre, mellom vannliljer og kronblader. De eneste vakene i hele synsranden. Han bestemte seg for å sette på en stor, svart maurimitasjon.
            Forsiktig snek han seg ut mot myrkanten på et sted han visste at myra satt godt. Det var viktig å unngå vugging som skapte bølger i vannet. Han dro ut sena, som la seg i fine ringer utover myra.
            Det første kastet er alltid vanskelig, men denne gang var han dyktig og la maurimitasjonen pent på vannflata akkurat der ørreten hadde vært oppe. Så var det bare å vente.
            Disen la seg som et teppe over vannet. Myggen og knotten prøvde å sette seg på den bare huden som var innsmurt av insektsmiddel, men vek fort unna. Conrad trakk på smilebåndet. Han hadde forberedt seg godt. Han var i sitt ess.
            Rundt ti minutter gikk, og den viktige tålmodigheten ble satt på prøve. Plutselig smalt det i vannflata og mauren ble dratt under. Conrad gjorde mothugg, og fisken satt – godt. Et pent utras og kampen var i gang. Han hadde fått kilosørret i dette tjernet tidligere, og dette var definitivt ny pers. Han kjempet med fisken etter alle kunstens regler, og etter noen strevsomme minutter kunne han lene seg fram og sikre fangsten i håven. Ørreten veide rundt halvannen kilo, var fin, feit og mørk i skinnet. Det viste seg at den hadde slukt mauren så godt at den måtte avlives. Vel, denne fisken hadde han nok uansett ikke sluppet ut igjen. Conrad tok den selvlagte fiskebatongen ut av lomma, og med noen velrettede slag mot hodet ble fisken tatt av dage. Etter hvert lå den urørlig på myra, og fiskeren gikk bort fra myra for å bytte flue. Maurimitasjonen han først hadde bundet på var nå helt ubrukelig.
            Med ett kom månen fram på himmelen og skapte en trolsk stemning over landskapet. Ei ugle ulte i det fjerne. Med ett ble Conrad oppmerksom på en bevegelse ute i tjernet til venstre nær land. Han hørte vannet svulpe mot myrkanten, og gjemte seg bak noen små grantrær. Opp av vannet og ut fra skyggene ålte det seg en skikkelse som fikk Conrad til å kvekke i ren forferdelse. Pulsfrekvensen økte så han hørte sitt eget hjerte slå i ørene. Skikkelsen glinset i grønt. Den hadde horn i panna og en lang, bred fiskelignende hale. Vanndjevelen hadde siktet seg inn mot ørreten. Da skikkelsen nådde fram til fisken, vendte den hodet mot Conrad og myste med gule, ekle øyne i hans retning. Så grep den om fisken, gryntet, og bykset tilbake der den kom fra – ned i de mørke vannmassene.
           Conrad hadde aldri tidligere brukt så kort tid på å komme seg tilbake til bilen. Han rev seg opp på greiner og følte hele tiden at han hadde vesenet rett bak seg. Den vettskremte fiskeren hev seg inn i bilen og satte av gårde bortover grusveien så småsteinen sprutet. Petter Solberg hadde aldri i livet klart å holde følge.
            – Aldri mer dette tjernet. Aldri mer alene på tur, tenkte Conrad, med kalde svetteperler piplende fram i panna.
           All fiskeglede var definitivt spolert, og skrekkhistorien han fortalte ble kun gjenstand for latter og uskyldig mobbing. Men fiskeren visste hva han hadde vært med på. Synet av det grønnglinsende vesenet satt som sveiset fast på netthinna og marerittene ble mange i tiden som fulgte. For Conrad Migerbekken ble livet aldri det samme igjen. Vanndjevelen hadde krevd sitt offer, og kloden hadde fått en aktiv sportsfisker mindre.