En absolutt siste sjanse til å prøve harren på fluestang i Trysil. Kall det gjerne galskap, men når en våkner en fridag med blå himmel og ikke har noe annet på plakaten, så…
            Musikk av Jethro Tull runger i bilen når jeg ser Trysilfjellet stige fram over horisonten. Gradestokken viser noen få plussgrader, noe som gir et håp om at det skal gå an å fiske uten at snøret stivner og krokringene blir blokkert av is. Kanskje klarer jeg å lure en harrpinne eller to i de varmeste timene midt på dagen. I sportsbutikken er det ingen som gjør store øyne når jeg ber om fiskekort. Jeg er ikke alene om å fiske selv under slike forhold.
            En stund etter står jeg og speider ut over elva. Ikke et vak å se. Det blir nymfefiske. Jeg rigger stanga og setter på en fortynget nymfe med golden olive og sort dubbing, og hackle av brun hanenakke. En time med kasting går uten at noe skjer. Men elva er vel ikke fisketom? Naturen er nydelig og sola varmer faktisk ganske godt. Etter inntak av et par brødskiver med ekte geitost trekker jeg lenger oppstrøms og finner et spennende brekk. Jeg kaster skrått oppstrøms og lar nymfa synke dypt på sin ferd nedover brekket. Snøret rykker til. Det samme gjør jeg, og like etter landes en pen harr. Glemt er frosne fingre og klaka utstyr. Det blir nok en harr før sola er på hell. En fornøyd fluefisker gjør vendereis.